1 Apr 2026

Det var for oss


 De var vantro. Hvordan kunne broren deres la muligheten gå fra seg? Han hadde forvandlet vann til vin, helbredet syke og til og med mettet over fem tusen mennesker med bare fem brød og to fisker. Det var tid for den jødiske løvhyttefesten, og Jesu brødre planla å dra til Jerusalem. Store folkemengder var ventet til høytiden der. Det ville være den perfekte muligheten for storebroren deres til å vise flere av sine fantastiske mirakler og bli virkelig berømt. «Vis deg for verden», sa de. Men det så ikke ut til å bry Jesus. Han skulle ikke engang bli med dem på høytiden . Hans tid var ennå ikke kommet, sa han. Hvordan skulle de noen gang forstå sin eldre bror som sa så merkelige ting og ofte gjemte seg i stedet for å søke rampelyset?

En tid senere var det en etiopisk hoffmann som kom tilbake fra Jerusalem. Han hadde reist helt fra Afrika for å tilbe i tempelet der, sannsynligvis for en av de store jødiske høytidene . Han satt nå i sin skranglende vogn på vei hjem igjen mens han leste høyt fra profeten Jesajas bok.

"Han ble mishandlet , han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes , lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen. Etter fengsel og dom ble han tatt bort.Men hvem i hans tid tenkte på at han ble utryddet av de levendes land fordi mitt folks lovbrudd rammet ham?" (Jesaja 53:7-8)

Hvem handlet det mer enn 700 år gamle skriftstedet om? Snakket profeten Jesaja om seg selv eller noen andre? Den etiopiske mannen var desperat etter å finne det ut. Men hvordan kunne han vite det med mindre noen fortalte ham det? Plutselig hørte han en stemme ved siden av seg som spurte: «Forstår du hva du leser?» Han spratt opp i overraskelse. Gud hadde sett hans lengsler og sendt ham Filip, som delte hele evangeliet med ham og relaterte det til Skriften. Jesus var den skriftstedet handlet om. Filip viste etiopieren hvor Jesaja skrev hvorfor Jesus hadde kommet;

Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham (Jesaja 53:6)

Plutselig ble den etiopiske hoffmannens øyne åpnet for å se, og hjertet hans var klart til å motta det gode budskap om Jesus Kristus, som hadde dødd på korset for å ta straffen for sine synder på seg. Etiopieren ble døpt, og Filip forsvant like snart og mystisk som han hadde kommet. Men den etiopiske mannen var en forandret mann som nå gledet seg over sin frelser.

Selv om Jesus døde villig for våre synder (Johannes 10:17-18), var det ikke lett for ham. Kvelden før han måtte gå den tunge veien til Golgata, ba han i Getsemane. Det står at han var dypt urolig og fortvilet. Da han falt til jorden, ropte han ut;

«Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Markus 14:36)

Jesus valgte korset, og profetiene om ham ble oppfylt. Han gjennomgikk enorm smerte og hån. Folkemengder ropte hånlig: «Frels deg selv og kom ned fra korset!» Som igjen oppfylte et annet avsnitt fra Salme 22:7-9;

"Men jeg er en mark og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk. Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet: «Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!»

Jesus kunne bare ha fokusert på sine mirakler og fått offentlig anerkjennelse og berømmelse. Eller han kunne ha kommet ned fra korset før det var fullført. Men jeg er evig takknemlig for at Jesus ga sitt liv for våre synder, akkurat som Gud vår Far planla (Galaterne 1:4). Han var den lidende tjeneren som kom, ikke for å bli tjent, men for å tjene. Alt han gjorde var ikke for seg selv; det var for oss!


Du kan lytte til en sang jeg skrev basert på det jeg har skrevet her😊;

https://youtu.be/IiVDDTBJD6Q?si=lbZrs3OWxbuuijzW


Es war für uns

 


Sie waren fassungslos. Wie konnte ihr Bruder diese Gelegenheit einfach verstreichen lassen? Er hatte Wasser in Wein verwandelt, Kranke geheilt und sogar über fünftausend Menschen mit nur fünf Broten und zwei Fischen gespeist. Es war Zeit für das jüdische Laubhüttenfest, und Jesu Brüder planten, nach Jerusalem zu reisen. Dort wurden große Menschenmengen erwartet. Es wäre die perfekte Gelegenheit für ihren älteren Bruder gewesen, weitere seiner erstaunlichen Wunder zu zeigen und wirklich berühmt zu werden. „Zeig dich der Welt!“, riefen sie. Doch Jesus schien das nicht zu kümmern. Er wollte nicht einmal mit ihnen zum Fest gehen. Seine Zeit sei noch nicht gekommen, sagte er. Wie sollten sie ihren älteren Bruder jemals verstehen, der so seltsame Dinge sagte und sich oft versteckte, anstatt im Rampenlicht zu stehen?

Einige Zeit später kehrte ein äthiopischer Eunuch aus Jerusalem zurück. Er war den ganzen Weg von Afrika gereist, um im Tempel dort zu beten, wahrscheinlich anlässlich eines der großen jüdischen Feste. Er saß nun wieder in seiner klappernden Kutsche auf dem Heimweg und las laut aus dem Buch des Propheten Jesaja vor:

Er wurde misshandelt, aber er duldete es ohne ein Wort. Er war stumm wie ein Lamm, das man zur Schlachtung führt. Und wie ein Schaf, das sich nicht wehrt, wenn es geschoren wird, hat er alles widerspruchslos ertragen. Man hörte von ihm keine Klage.

Er wurde verhaftet, zum Tode verurteilt und grausam hingerichtet. Niemand glaubte, dass er noch eine Zukunft haben würde. Man hat sein Leben auf dieser Erde ausgelöscht. Wegen der Sünden meines Volkes wurde er zu Tode gequält! (Jesaja 53:7-8)

Von wem handelte diese über 700 Jahre alten Text? Spricht der Prophet Jesaja von sich selbst oder von jemand anderem? Der äthiopische Eunuch wollte es unbedingt herausfinden. Aber wie sollte er es wissen, wenn es ihm niemand sagte? Plötzlich hörte er eine Stimme neben sich fragen: „Verstehst du, was du liest?“ Erschrocken fuhr er hoch. Gott hatte seine Sehnsucht gesehen und ihm Philippus gesandt, der ihm das ganze Evangelium verkündete und es mit der Heiligen Schrift in Verbindung brachte. Jesus war derjenige, von dem in der Text die Rede war. Philippus zeigte dem Äthiopier die Stelle, an der Jesaja schrieb, warum Jesus gekommen war:

Wir alle irrten umher wie Schafe, die sich verlaufen haben; jeder ging seinen eigenen Weg. Der HERR aber lud alle unsere Schuld auf ihn.(Jesaja 53,6)

Plötzlich gingen dem äthiopischen Eunuchen die Augen auf, und sein Herz war bereit, die Gute Nachricht von Jesus Christus anzunehmen, der am Kreuz gestorben war, um die Strafe für seine Sünden auf sich zu nehmen. Der Äthiopier ließ sich taufen, und Philippus verschwand so schnell und auf geheimnisvolle Weise, wie er gekommen war. Doch der äthiopische Eunuch war ein veränderter Mensch, der sich nun über seinen Retter freute.

Obwohl Jesus freiwillig für unsere Sünden starb (Johannes 10,17-18), war es nicht leicht für ihn. In der Nacht vor seinem beschwerlichen Leidensweg nach Golgatha betete er im Garten Gethsemane. Es heißt, er sei tief beunruhigt und verzweifelt gewesen. Als er zu Boden fiel, rief er:

»Abba, Vater, alles ist dir möglich. Lass diesen bitteren Kelch des Leidens an mir vorübergehen. Aber nicht was ich will, sondern was du willst, soll geschehen.« (Markus 14,36)

Jesus wählte das Kreuz, und die Prophezeiungen über ihn erfüllten sich. Er ertrug unermessliche Schmerzen und Spott. Scharen von Menschen riefen höhnisch: „Rette dich und steig vom Kreuz herab!“ Dies erfüllte wiederum eine Stelle aus Psalm 22,7-9:

Und was ist mit mir? Ein Wurm bin ich, kein Mensch mehr – nur noch Hohn und Spott hat man für mich übrig.

 Alle Leute machen sich über mich lustig. Wer mich sieht, verzieht sein Gesicht und schüttelt verächtlich den Kopf.

 »Überlass Gott deine Not!«, lästern sie, »der soll dir helfen und dich retten! Er liebt dich doch, oder etwa nicht?« 


Jesus hätte sich einfach auf seine Wunder konzentrieren und öffentliche Anerkennung und Ruhm erlangen können. Oder er hätte vom Kreuz herabsteigen können, bevor es vollendet war. Aber ich bin unendlich dankbar, dass Jesus sein Leben für unsere Sünden gab, genau wie Gott, unser Vater, es geplant hatte (Galater 1,4). Er war der leidende Knecht, der nicht kam, um bedient zu werden, sondern um zu dienen. Alles, was er tat, tat er nicht für sich selbst, sondern für uns!


Du kannst dir ein Lied anhören, das ich basierend auf dem, was ich hier geschrieben habe, komponiert habe 😊  https://youtu.be/IiVDDTBJD6Q?si=_jJ6Vtnl32uhgp3M

It was for us


 They were in disbelief. How could their brother let the opportunity just pass by. He had turned water into wine, healed the sick and even fed over five thousand people with just five loaves and two fish. It was time for the Jewish Festival of Shelters and Jesus` brothers were planning on going to Jerusalem. Large crowds of people were expected at the festival there. It would be the perfect opportunity for their big brother to show more of his amazing miracles and to get really famous. „ Show yourself to the world“ they said. But it didn’t seem to bother Jesus. He wasn`t  even going to join them to the festival. His time had not come, he said. How were they ever going to understand their older brother who said such strange things and frequently went hiding instead of seeking the spotlight?


Some time later, there was an Ethiopian eunuch returning from Jerusalem . He had travelled all the way from Africa to worship in the Temple there, probably for one of the great Jewish festivals. He was now  sitting in his rattling carriage on his way home again while reading aloud from the book of the prophet Isaiah ; 


„He was oppressed and treated harshly, yet he never said a word. He was led like a lamb to the slaughter. And as a sheep is silent before the shearers, he did not open his mouth. Unjustly condemned he was led away. No one cared that he died without descendants, that his life was cut short in midstream. But he was struck down for the rebellion of my people“ ( Isaiah 53; 7-8)


Who was the more than 700 years old passage  talking about? Was the prophet Isaiah talking about himself or someone else?The Ethiopian eunuch was desperate to find out. But how could  he know unless someone told him? All of a sudden he heard a voice beside him asking“ Do you understand what you are reading?“ He jumped up in surprise. God had seen his longings and sent him Philip who shared  the whole Gospel with him and related it to the Scriptures. Jesus was the one the passage was talking about. Philip showed the Ethiopian where Isaiah wrote why Jesus had come;


„All of us, like sheep, have strayed away. We have left God`s path to follow our own. Yet the Lord laid on him the sins of us all“ ( Isaiah 53;6)


All of a sudden the Ethiopian eunuchs` eyes were opened to see and his heart ready to receive the Good News about Jesus Christ who had died on the cross to take the punishment for his sins on himself. The Ethiopian  got baptised and Philip disappeared as soon and mysteriously as he had come. But the Ethiopian eunuch was a changed man who now rejoiced in his Saviour.


Although Jesus died willingly for our sins ( John 10:17-18), it wasn’t easy for him. The night before he had to walk the heavy road to Calvary, he prayed in the Garden of Gethsemane. It says that he was deeply troubled and distressed.As he fell to the ground he cried out; 


„Abba Father, everything is possible for you. Please take this cup of suffering from me. Yet I want your will to be done, not mine“( Mark14:36)


Jesus chose the cross and the prophecies about him were fulfilled. He underwent tremendous pain and mockery. Crowds of people scoffingly shouted „Save yourself and come down from the cross!“ Which again fulfilled another passage from Psalms 22:7-8;

„ Everyone who sees me mocks me. They sneer and shake their heads, saying, Is this the one who relies on the Lord? Then let the Lord save him! If the Lord loves him so much, let the Lord rescue him“


Jesus could have just focussed on his miracles  and received public recognition and fame. Or he could have come down from the cross before it was finished. But I am forever grateful that Jesus gave his life for our sins, just as God our Father planned (Galatians 1:4) He was the Suffering Servant who came, not to be served but to serve. Everything he did was not for himself; It was for us!


You can listen to a song I wrote based  on what I`ve written here😊 ;

https://youtu.be/IiVDDTBJD6Q?si=_jJ6Vtnl32uhgp3M





26 Mar 2026

Farben und Geschmäcke

 


Während ich gemächlich dahinschlenderte, genoss ich den Blick in die wunderschönen Gärten zu beiden Seiten der Straße. Bäume und Häuser waren mit Blättern in allen erdenklichen, feurigen Farben bedeckt. Der Herbstnebel verstärkte die ohnehin schon leuchtenden Farben noch. Ich spürte, dass dieser Oktobertag etwas Geheimnisvolles an sich hatte; ein Geheimnis voller Farben und Aromen, die darauf warteten, entdeckt zu werden.

Bisher war alles ganz anders verlaufen als geplant. Da ich einen anderen Zug genommen und an einem Bahnhof ausgestiegen war, an dem ich noch nie gewesen war, hatte ich keine Ahnung, wo ich mir etwas zu essen kaufen sollte. Aber der liebe Gott schien alles bis ins kleinste Detail geplant zu haben. Ich fand einen kleinen Laden an der Straßenecke. Sandwiches in allen Größen und mit den unterschiedlichsten Belägen lagen vor mir auf dem Tisch. Ich nahm mir ein Sandwich, bezahlte und machte mich voller Vorfreude auf den Weg zu meinem Ziel.


Ich klopfte fünf Minuten früher als verabredet an die Tür meines Produzenten. Er öffnete und begrüßte mich herzlich. Ich fühlte mich sofort wohl. Der Raum war voll mit Klavieren, Keyboards, einer Orgel und zahlreichen anderen wichtigen Instrumenten und Geräten. Ich stellte mir all die Melodien vor, die den kleinen Raum füllen könnten. Ich war voller Vorfreude.

Der Überarbeitungsprozess konnte beginnen. Mein Produzent hatte sich meine Songdemos angehört, die ich ihm geschickt hatte. Ich war gespannt, welche Verbesserungsvorschläge er wohl haben würde.

Wir begannen einfach mit einem der Demos. Wir nahmen einige größere Änderungen am Arrangement vor, strichen zwei Strophen und machten aus einer Strophe eine Bridge. Bei den nächsten beiden Songs veränderten wir die Grooves. Einer der Songs wurde beschwingter, der andere langsamer und entwickelte sich zu einer wunderschönen Ballade.

Die Zeit verging wie im Flug, und ich auch. Die Lieder wurden lebendig, und ich schwebte in meinen Träumen dahin … Aber nicht lange … Als wir uns dem vierten Lied näherten, fühlte es sich an wie eine Bruchlandung. Zum ersten Mal war ich mit seinen Vorschlägen überhaupt nicht einverstanden. Mein Lied wurde zerstört. Der Produzent muss meine Verzweiflung gespürt haben. Es dauerte nicht lange, bis er einen neuen Vorschlag hatte. Das Lied entwickelte sich schließlich zu etwas Aufregendem, voller Farben und Nuancen.

Ich breitete meine Flügel wieder aus. Doch gerade als ich abheben wollte, klopfte es an der Tür. Mein Mann kam herein. Es war bald Zeit zu gehen. Aber zuerst begrüßte er meinen Produzenten und unterhielt sich kurz mit ihm. Er machte auch ein paar Fotos und Videos, um diesen wichtigen Tag festzuhalten.

Ich hatte das Essen völlig vergessen. Aber jetzt hatte ich Hunger. Ich freute mich sehr darauf, mit meinem Mann essen zu gehen. Da Chinesisch mein Lieblingsessen ist, hatte er ein gemütliches kleines chinesisches Restaurant ausgesucht.

Wir studierten die Speisekarten und beschlossen, etwas Neues auszuprobieren. Die farbenfrohen Gerichte wurden uns nacheinander an den Tisch gebracht. Ich nippte an meiner Tasse Jasmintee und genoss jeden Bissen der exotischen Speisen. Mein Herz war voller Ehrfurcht und Dankbarkeit. Dies war der Tag, den der Herr geschaffen hatte! Ich freute mich über seine Schöpfung. Er hatte einen Tisch voller Farben, Klänge, Aromen, Formen und vielem mehr vor mir gedeckt. Ich war eingeladen, an seinen Tisch zu kommen, zu nehmen und selbst etwas zu erschaffen. Schon als kleines Mädchen hatte er mir eine Leidenschaft für Klänge und den Wunsch geschenkt, Musik und Lieder zu gestalten. Nun war es meine größte Freude, die kreativen Gaben, die er mir gegeben hatte, zu nutzen; das, was bereits in seiner Schöpfung vorhanden war, neu zu ordnen und das, was andere Menschen bereits geschaffen hatten, weiter zu verfeinern.

Es gab noch so viel in seiner Welt der Musik zu entdecken. Ich fragte mich, welche Klänge ich wohl noch nicht kennengelernt hatte. Während ich da saß und den Klang des Friedens genoss, war ich entschlossener denn je, etwas Einzigartiges, Bedeutungsvolles, Geschmackvolles und Schönes zu erschaffen. Etwas, worüber er sich freuen würde und was ihm, dem Schöpfer und Geber aller guten Gaben, Ehre bringen würde.


Farger og smaker

 


 Mens jeg ruslet avgårde, nøt jeg å kikke inn i de vakre hagene på begge sider av veien. Trær og hus var dekket av blader i alle slags flammende fargetoner. De allerede sterke fargene ble fremhevet av høsttåken. Jeg kunne føle at denne oktoberdagen var innhyllet i mystikk; et mysterium fullt av farger og smaker som ventet på å bli utforsket.

Så langt hadde ting blitt ganske annerledes enn det jeg hadde planlagt. Siden jeg hadde tatt et annet tog og gått av på en stasjon jeg aldri hadde vært på før, ante jeg ikke hvor jeg kunne kjøpe noe å spise for dagen. Men Herren så ut til å ha planlagt hver minste detalj. Jeg fant en liten butikk på gatehjørnet. Smørbrød i alle størrelser og med alle slags lag var spredt utover på bordet foran meg. Jeg valgte et smørbrød, betalte og satte kursen i forventning mot mitt endelige reisemål.

Jeg banket på døren til produsenten min fem minutter tidligere enn avtalt. Han åpnet og ga meg en varm velkomst. Jeg følte meg umiddelbart hjemme. Rommet var fullt av pianoer, keyboard, et orgel og en rekke andre viktige instrumenter og utstyr. Jeg forestilte meg alle låtene som kunne fylle det lille rommet. Jeg var fylt med begeistring.

Omskrivingsprosessen kunne begynne. Produsenten min hadde lyttet gjennom sangdemoene mine som jeg hadde sendt ham. Jeg lurte på hva slags forslag han ville komme med for å forbedre sangene.

Vi startet tilfeldig med en av dem. Noen store endringer ble gjort i arrangementet, vi fjernet to vers og forvandlet ett av versene til en bridge. I de to neste sangene ble groovene endret. En av sangene ble mer optimistisk, mens den andre ble bremset ned til å bli en vakker ballade.

Tiden fløy, og det gjorde jeg også. Sangene våknet til liv, og jeg svevde inn i drømmene mine....
Men ikke for lenge..... Da vi nærmet oss den fjerde sangen, føltes det som å krasjlande. For første gang var jeg fullstendig uenig i forslagene hans. Sangen min holdt på å bli ødelagt. Produsenten må ha merket min fortvilelse. Det tok ikke lang tid før han kunne komme opp med et nytt forslag. Sangen ble etter hvert spennende, full av farger og nyanser.

Jeg løftet vingene mine igjen. Men akkurat idet jeg skulle til å fly, ble jeg avbrutt av en banking på døren. Mannen min kom inn. Det var snart på tide å gå. Men først hilste han på og pratet med produsenten min. Han tok også noen bilder og videoer for å minnes denne viktige dagen.

Jeg hadde helt glemt maten. Men nå var jeg sulten. Jeg gledet meg veldig til å spise ute med mannen min. Siden kinesisk er favoritten min, hadde han valgt en koselig liten kinesisk restaurant.

Vi studerte menykortene og bestemte oss for å prøve noe nytt. De fargerike rettene ble servert én etter én til bordet vårt. Jeg nippet til min kopp jasminte og nøt hver munnfull av de eksotiske rettene. Hjertet mitt var overfylt av ærefrykt og takknemlighet. Dette var dagen Herren hadde skapt! Jeg frydet meg over Hans skaperverk. Han hadde dekket et bord foran meg fullt av farger, lyder, smaker, former osv. Jeg ble invitert til å komme til Hans bord for å ta og skape. Helt fra jeg var liten jente hadde Han gitt meg en lidenskap for lyder og et ønske om å skape musikk og sanger av lyder. Nå var det min største glede å bruke de kreative gavene Han hadde gitt meg; å omorganisere det som allerede var der i Hans skaperverk og å omorganisere
videre ut fra det andre mennesker allerede hadde skapt.

Wie eine welle


 Soll ich es tun oder nicht? Wie beim Abzupfen von Blütenblättern, in der Hoffnung, dass das letzte Blatt die richtige Entscheidung lenken würde, raste mein Kopf zwischen den beiden Möglichkeiten hin und her. Voller Vorfreude fuhr ich im Kreis. Doch diese Freude vermischte sich mit meinen Unsicherheiten und Ängsten. Es war ein wunderschöner Frühlingstag. Die Blumen blühten, und die Vögel zwitscherten frei und sangen so lieblich. Aber ich war immer noch in meinem Käfig gefangen und wusste nicht, wie ich herauskommen sollte.

Ich hatte mich so lange auf diesen Tag gefreut. Von ganzem Herzen liebte ich das Singen. Ich hatte schon ein paar Mal bei einem Weihnachts-Gospelprojekt mitgewirkt. Einige der Mädchen dort erzählten mir, dass sie Gesangsunterricht beim Chorleiter nahmen, der zufällig eine Gesangsschule leitete. Ich hatte vorher nie gewusst, dass man Singen tatsächlich lernen kann. Entweder man kann singen oder nicht, dachte ich. Der Wunsch, auch Unterricht zu nehmen, wuchs in mir.

Es dauerte länger als geplant, bis ich mit dem Gesangsunterricht begann. Zuerst wollte ich mich durch Selbststudium vorbereiten. Also kaufte ich mir ein „Singen für Dummies“-Buch und ein Gesangs-CD-Programm. Gleichzeitig hatte ich mit gesundheitlichen Problemen zu kämpfen. Ich wurde immer schwächer und dachte, ich könnte die Gesangsstunden gleich vergessen. Aber Gott hatte Besseres mit mir vor. Ich bekam die richtige Behandlung und mein Gesundheitszustand verbesserte sich. Schon bald buchte ich meine erste Gesangsstunde.

Es gab mehrere Gründe, warum ich glaubte, dass mir Gesangsstunden guttun würden. Seit über fünf Jahren schrieb ich eigene Lieder. Nur sehr selten hatte ich mich getraut, sie zu teilen. Und wenn ich es tat, war ich immer so nervös und unsicher, dass mein Auftritt furchtbar ausfiel. Trotzdem trug ich diesen Traum und diesen Wunsch in mir, der auf geheimnisvolle Weise wie ein Samenkorn in mir gepflanzt worden war. Er wuchs, aber es war ein sehr zerbrechliches Samenkorn, das ich lieber verstecken wollte.

Vielleicht war es das Bewusstsein des Frühlings und des überall erwachenden neuen Lebens, das diese starke Wirkung auf mich hatte. Neben meiner Vorfreude auf die erste Gesangsstunde sehnte ich mich danach, meinem Lehrer von meinem großen Wunsch zu erzählen. Doch ich hatte solche Angst und wusste nicht, ob ich es wagen sollte, ihn preiszugeben.

Die Stunde begann, und ich war überrascht, als ich plötzlich eines meiner selbstgeschriebenen Lieder sang. Mir war das so peinlich … Aber als ob das nicht schon genug wäre, enthüllte ich plötzlich mein Geheimnis. Unverblümt sagte ich: „Ich bin hier, um Singen zu lernen, weil ich eine CD aufnehmen möchte.“ Ich erschrak über mich selbst und verfiel in Verzweiflung.

Auf dem Heimweg mit dem Fahrrad ratterten meine Gedanken nervös hin und her. Ich überlegte fieberhaft, wie ich aus dieser Misere herauskommen sollte. Ich muss einen seltsamen Eindruck auf meinen Gesangslehrer gemacht haben. Er muss mich für verrückt gehalten haben, so etwas in der ersten Stunde zu sagen.

Als ich zu Hause ankam, hatte ich mich entschieden. In meiner nächsten Gesangsstunde wollte ich meiner Gesangslehrerin erklären, dass ich in der ersten Stunde etwas übereifrig gewesen war. Natürlich würde ich keine CD aufnehmen. Dafür wäre ich nie gut genug …

Zum Glück kam es anders. In dieser Nacht geschah etwas, das mich zutiefst erschütterte. Ich war im Halbschlaf, als plötzlich Gott zu mir sprach. Er fragte mich: „Warum bist du so unentschlossen wie eine Welle im Meer? Warum vertraust du mir nicht?“ Ich zitterte am ganzen Körper, nachdem ich ihn gehört hatte. Stellt euch vor, der Gott des Universums hatte zu mir gesprochen! Gleich darauf hörte ich ein neues Lied; Melodie, Text und ein ganzes Orchester erklangen. Ich hörte mich selbst dazu singen: „Ich werde weder nach links noch nach rechts abbiegen. Ich werde dem Herrn vertrauen.“ Als die Musik verstummte, war ich hellwach. Ehrfurcht vor Gott hatte mich ergriffen. Voller Reue bereute ich meinen Unglauben. Und ich legte in dieser Nacht ein Gelübde ab, das ich nie bereut habe. Ich wollte die CD aufnehmen und vertraute darauf, dass Gott es möglich machen würde.

Fast fünf Jahre sind seitdem vergangen. Gott war treu und verlässlich. Ich kann es kaum glauben, dass ich jetzt tatsächlich an der CD arbeite. Es hat seine Zeit gedauert, und ich musste erst einmal lernen, zu singen und Lieder zu schreiben. Gott hat mich dabei geformt und auf diese Aufgabe vorbereitet. Alles musste zu seiner Zeit geschehen! Wie dumm wäre ich doch gewesen, wenn ich diesen Weg nicht eingeschlagen und Gott nicht vertraut hätte! In einem schönen alten Kirchenlied singen wir: „Wie süß ist es, auf Jesus zu vertrauen, ihm einfach beim Wort zu nehmen“, und es stimmt wirklich! Ich habe endlich meinen Käfig geöffnet und bin bereit zu fliegen ……

Som en bølge

 Burde jeg eller burde jeg ikke? Som å plukke av blomsterblader, ønske det siste kronbladet for å avgjøre den riktige avgjørelsen, raste tankene mine frem og tilbake mellom de to alternativene. Jeg syklet videre i forventning. Men denne gleden var blandet med usikkerheten og frykten min. Det var en vakker vårdag. Blomstene blomstret, og fuglene var frie og sang så søtt. Men jeg var fortsatt innelåst i buret mitt, uten å vite hvordan jeg skulle komme meg ut.

Jeg hadde gledet meg til denne dagen så lenge. Av hele mitt hjerte og min sjel elsket jeg å synge. Jeg hadde sunget i et juleevangeliumsprosjekt et par ganger. Flere av jentene der fortalte meg at de tok sangtimer med kordirigenten, som tilfeldigvis hadde en sangskole. Jeg hadde aldri før visst at man faktisk kunne lære å synge. Enten kunne man synge, eller så kunne man ikke, tenkte jeg. Et ønske vokste i meg om også å ta timer.

Det tok meg lengre tid enn jeg hadde planlagt å begynne å ta sangtimer. Først ville jeg forberede meg ved å gjøre litt selvlæring. Så jeg kjøpte en bok med navnet «Singing for dummies» og et sang-CD-program. Samtidig fikk jeg noen helseproblemer å hanskes med. Jeg ble svakere og svakere og tenkte at jeg like gjerne kunne glemme timene. Men Herren hadde bedre planer for meg. Jeg fikk riktig behandling, og helsen min ble bedre. Snart bestilte jeg også min første time.

Det var mer enn én grunn til at jeg trodde sangtimer ville være til nytte for meg. I over fem år hadde jeg skrevet mine egne sanger. Bare ved svært sjeldne anledninger hadde jeg turt å dele dem. Og når jeg gjorde det, følte jeg meg alltid så nervøs og usikker at opptredenen min ble forferdelig. Likevel bar jeg med meg denne drømmen og ønsket, som på en mystisk måte hadde blitt plantet som et frø inni meg. Det vokste, men det var et veldig sårbart frø som jeg tenkte jeg burde gjemme.

Kanskje det var bevisstheten om våren og nytt liv som våknet overalt som hadde denne kraftige effekten på meg. Foruten å være begeistret for min første time, lengtet jeg etter å fortelle læreren min om ønsket mitt som jeg drømte om å sette ut i virkeligheten. Men jeg var så redd, og jeg visste ikke om jeg skulle våge å avsløre det.

Timen min startet, og jeg ble overrasket over å finne meg selv syngende en av sangene jeg hadde skrevet. Jeg følte meg så flau ... Men som om ikke det var nok, oppdaget jeg plutselig at jeg fullstendig avslørte lokket på buret mitt for å avsløre hemmeligheten min. Kort sagt annonserte jeg: «Jeg er her for å lære å synge fordi jeg vil lage en CD.» Jeg ble forskrekket over meg selv og sank ned i fortvilelse.

På vei hjem på sykkelen raste tankene mine nervøst frem og tilbake og prøvde å finne ut hvordan jeg skulle komme meg ut av knipen. Jeg må ha gjort et merkelig inntrykk på sanglæreren min. Han må ha trodd at jeg var gal som kom med en slik uttalelse i den første timen.

Da jeg kom hjem, hadde jeg bestemt meg. I den neste timen skulle jeg gi sanglæreren min forklaringen om at jeg hadde vært litt overivrig i den første timen. Selvfølgelig skulle jeg ikke lage en CD. Jeg ville aldri vært god nok til det.......

Heldigvis gikk det ikke slik. Noe skjedde den natten som rystet meg i kjernen. Jeg var et sted mellom å sove og å våkne da Gud plutselig snakket til meg. Han spurte meg: «Hvorfor er du så ubesluttsom som en bølge på havet? Hvorfor stoler du ikke på meg?» Jeg skalv bokstavelig talt etter at jeg hadde hørt Ham. Tenk deg, universets Gud hadde snakket til meg! Rett etter det hørte jeg en ny sang; Melodi, litt tekst og fullt orkester var der. Jeg kunne høre meg selv synge til den; «Jeg vil ikke svinge til venstre eller høyre. Jeg vil stole på Herren.» Da musikken stoppet, var jeg lys våken. Den ærbødige frykten for Herren var over meg. I dyp anger angret jeg min vantro. Og jeg avla et løfte den natten, som jeg aldri har angret på; jeg skulle lage CD-en og jeg skulle stole på Herren at Han ville gjøre det mulig :-)

Nesten fem år har nå gått siden den dagen. Herren har vært trofast og pålitelig. Jeg kan knapt tro at jeg faktisk er i ferd med å lage CD-en nå. Det tok litt tid, og det var nødvendig å bruke tid på å lære å synge og skrive sanger. Herren formet meg hele tiden for å forberede meg på oppgaven. Alt måtte skje til Hans tid! Men hvor dum jeg ville vært hvis jeg ikke hadde tatt denne veien og hvis jeg ikke hadde stolt på Gud! Vi synger «Tis so sweet to trust in Jesus, just to take Him by His Word» i en vakker gammel salme, og den er så sann! Jeg har endelig åpnet buret mitt, og jeg er klar til å fly......

21 Jan 2016

Like a wave



 
Should I or should I not? Like picking off flower petals, wishing for the last petal to determine the right decision, my mind was  racing back and forth between the two options.  I was cycling on with  anticipation. But this joy was mixed with my insecurities and fear. It was a beautiful Spring day. The flowers were blooming and the birds were free and singing so sweetly. But I was still locked up in my cage, not knowing how to get out.

I had been looking forward to this day for so long. With all my heart and soul I loved singing. I had been singing in a Christmas Gospel project a couple of times. Several of the girls there told me that they were taking singing lessons with the choir director, who happened to have a Vocal School. I had never before known that one could actually learn singing. Either one could sing or one could not, I thought. A desire grew in me to also take lessons.

It took me longer than I had planned to start taking singing lessons. First I wanted to prepare myself by doing some self-learning. So I bought a „Singing for dummies“ book along with a singing CD programme. At the same time, I got some health issues to deal with. I was getting weaker and weaker and thought that I might as well just forget about the lessons. But the Lord had better plans in store for me. I got the right treatment and my health improved. Very soon I also booked my first lesson.

There was more than one reason why I thought singing lessons would benefit me. For more than five years I had been writing my own songs. Only on very rare occasions had I dared to share them. And when I did, I always felt so nervous and insecure that my performance turned out terrible. Still I was carrying this dream and desire with me, that had, in some mysterious way, been planted like a seed within. It was growing, but it was a very vulnerable seed which I thought I`d better hide.

Maybe it was the awareness of Spring and new life awakening everywhere that had this vigorous effect on me. Beside being exited about my first lesson, I longed to tell my teacher about my desire which I dreamed of putting into reality. But I was so afraid and I did not know if I should dare to unveil it.

My lesson started and I was surprised by finding myself singing one of the songs I had written. I felt so embarrassed... But, if that was not enough, I suddenly found myself completely unveiling the cover of my cage to reveal my secret. Bluntly, I announced; „ I am here to learn singing because I want to make a CD“. I was startled at myself and sunk into despair.

On the way back home on my bicycle, my mind was nervously racing back and forth trying to figure out how I could get out of my predicament. I must have made a weird impression on my vocal teacher. He must have thought that I was crazy to come up with such a statement in my first lesson.

By the time I got home, I had made up my mind. In my next lesson I would give my vocal teacher the explanation that I had been somewhat overzealous in my first lesson. Of course I was not going to make a CD. I would never be good enough for that.......

Fortunately, it did not turn out that way. Something happened that night that shook me to the core.I was somewhere between sleeping and waking when all of a sudden God spoke to me. He asked me; „Why are you so undecided like a wave at sea? Why don`t you trust me?“ I was literally trembling after I had heard Him. Imagine, the God of the universe had spoken to me! Straight after that, I heard a new song; Melody, some lyrics and full orchestra was in there. I could hear myself singing to it; „ I won`t turn left nor right. I will trust the Lord“. By the time the music stopped, I was wide awake. The reverent fear of the Lord was over me. In deep regret, I repented of my unbelief. And I made a vow that night, that I have never regretted; I would make the CD and I would trust the Lord that He would make it possible:-)

Almost five years has now passed since that day. The Lord has been faithful and trustworthy. I can hardly believe that I`m actually in the process of making the CD now. It took a while and it was necessary to spend time learning to sing and write songs. The Lord was all the while also molding me to prepare me for the task. Everything had to be in His time! But how stupid I would have been if I had not taken this road and if I had not trusted God! We sing „Tis so sweet to trust in Jesus, just to take Him by His Word“ in one lovely old hymn, and it is so true! I have finally opened up my cage, and I`m ready to fly......



19 Dec 2015

Colours and flavours



As I ambled along, I enjoyed peeking into the beautiful gardens on either side of the road. Trees and houses were covered with leaves in all kinds of fiery hues. The already vivid colours were accentuated by the autumn mist. I could sense that this October day was shrouded in mystery; A mystery full of colours and flavours that were waiting to be explored.

So far, things had turned out quite different from what I had planned.Since I had taken another train and gone off at a station I had never been at before, I had no idea where I could buy something to eat for the day. But the Lord seemed to have planned every little detail. I found a small shop at the street corner. Sandwiches in every size and with all kinds of layers were spread out on the table in front of me. I picked a sandwich, paid and headed with  anticipation to my final destination.

I knocked at the door to my producer 5 minutes earlier than we had appointed. He opened up and gave me a warm welcome. Immediately, I felt at home.The room was full of pianos, keyboards, an organ and numerous other key instruments and equipment. I imagined all the tunes that were capable of filling the small room. I was filled with exitement.

The rewriting process could begin. My producer had listened through my song demos that I had sent him. I wondered what kind of suggestions he would come up with to improve the songs.

We started randomly with one of them. Some major changes were made in the arrangement, throwing out two verses and transforming one of the verses into a bridge. In the next two songs, the grooves were changed. One of the songs became more upbeat, whereas the other was slowed down to become a beautiful ballad.

Time was flying, and so was I. The songs were coming alive and I was soaring into my dreams....
But not for too long..... As we approached the fourth song, it felt like crash-landing. For the first time I totally disagreed with his suggestions. My song was being destroyed. The producer must have sensed my dispair. It didn`t take long before he could come up with another suggestion. The song eventually turned into something exiting, full of colours and nuances.

I lifted my wings again. But just as I was about to fly, I was interupted by a knock at the door. My husband came in. It was soon time to go. But first he greeted and chatted with my producer. He also took some photos and videos to remember this important day.

I had completely forgotten about food. But now I felt hungry. I was looking very much forward to eating out with my husband. Since Chinese is my favourite, he had selected a cosy little chinese restaurant.

We studied the menu cards and decided to try something new. The colourful dishes were delivered one by one to our table. I sipped my cup of jasmin tea and savoured every mouthful of the exotic dishes. My heart was overflowing with awe and gratitude. This was the day that the Lord had made! I rejoiced over His creation. He had prepared a table before me full of colours, sounds, flavours, shapes etc. I was invited to come to His table to take and create. From the time I was a little girl, He had given me a passion for sounds and a desire to create music and songs thereof.Now it was my greatest joy to use the creative gifts He had given to me; To rearrange what was already there in His creation and to further rearrange out of what other people had already created.

There was still so much to explore in His world of music. I wondered which flavours I had yet to discover. As I sat there, enjoying the sound of peace, I was more than ever determined to create something unique,meaningful, tasteful and beautiful; Something that He would delight in and that would give glory to Him, the creator and giver of all good gifts.  


25 Oct 2015

Ein nebliger Weg


Es war ein nasskalter Morgen. Ich holte meinen Wintermantel, der seid einigen Monaten nicht mehr gebraucht wurde, nahm meine Taschen und beeilte mich um den Bus nicht zu verpassen.

Als ich mich in dem Bus setzte, atmetete ich erleichtert auf. Züge gingen häufig in die Hauptstadt. Alles wurde planmässig verlaufen, dachte ich. Aber ich lag falsch. Als ich zum Bahnhof kam, fuhr der Schnellzug vor meine Nase weg. Ich hätte eine halbe Stunde auf den nächsten Schnellzug warten müssen. Aber dann hätte ich mein Termin verpasst. Die einzige andere Möglichkeit wäre, den Bummelzug zu nehmen, und ein paar Haltestellen vor Bern auszusteigen. Aber ich hatte ein grosses Problem; Ich wusste nicht wie ich von dort aus zu mein Zielort gelangen sollte.

Während meine Gedanken durch den Kopf gingen, spürte ich plötzlich wie Gott mich sagen wollte, dass ich Ihm vertrauen sollte. Mir kam folgende Bibelstelle in den Sinn;

„Verlass dich nicht auf eigene Urteilskraft, sondern vertraue voll und ganz dem Herrn! Denke bei jedem Schritt an Ihn; Er zeigt dir den richtigen Weg und krönt dein Handeln mit Erfolg.“ Sprüche 3:5-6

Ich entschied mich Gott zu vertrauen und nahm den Bummelzug. Der Zug hielt an fast jeder Haltestelle an, und die Reise schien ewig zu dauern. Als der Zug endlich ankam, ging ich zum Schalter ins Bahnhofsgebäude und fragte der Bahnangestellte ob irgendeinen Bus in der nähe von meinem Zielort fuhr. Er schmunzelte und versicherte mich, dass Büsse überall hinfahren. Aber manchmal wäre es doch einfacher zu laufen. Er kam vom Schalter raus, öffnete die Tür neben mir und zeigte in die Ferne. Wenn ich die Treppe hinunter und  geradeaus lief, wäre ich innerhalb von einigen Minuten an der Strasse wo ich hin wollte...... Ich war überwältigt. Dies war Gottes Werk! Er hatte mich den ganzen weg geführt.

Ein Moment lang stand ich oben auf der Treppe und dachte zurück an die Vergangene zehn Jahre. Damals hätte ich nicht gewusst, auf welchem Weg Gott mich leiten wurde. Aber Er kannte all meine Schritte noch bevor ich geboren wurde. In seiner souveräne Weisheit hatte Er etwas besonderes für mich vorbereitet. Ja, jeder der zu Christus gehört, kann sich an folgende Bibelstelle verlassen;

„Gott hat etwas aus uns gemacht: Wir sind sein Werk, durch Jesus Christus neu geschaffen, um Gutes zu tun. Damit erfüllen wir nur, was Gott schon im Voraus für uns vorbereitet hat“
Epheser 2:10

Ich dachte darüber nach, wie Gott, auf wunderbare Weise ,Türen geöffnet hatte. Aber es gab auch Türen die Er geschlossen liess. Manchmal wurde ich wütend an einige diesen Türen loshammern. Ich konnte nicht verstehen warum er nicht aufmachte. Später auf meinem Weg zeigte Er mir warum Er manche von den Türen geschlossen hielt. Hinter diesen Türen waren Dinge die mich hätte schaden können. In seiner Liebe und Fürsorge, hat Er mich davor schützen wollen.Immer noch verstand ich nicht jeder Seine Wege. Ich werde es vieleicht nie verstehen. Aber das muss ich auch nicht.

Jetzt, während ich dort im Nebel stand, konnte ich nur noch ganz wenig von dem was vor mir lag schimmern. Ich kämpfe immer wieder gegen die Versuchung alles in meiner Kontrolle und auf meiner Weise machen zu wollen. Aber jetzt wusste ich, dass ich Ihm meine schwache Hand in Seiner starke Hand geben musste. Er sollte mich leiten. Es gab keine anderen Weg, als Ihm zu vertrauen und gewiss sein, dass Er der ein guter Werk in mir begonnen hatte, es auch zu Ende führen wurde. (Philipper 1:6)

Es war an der Zeit zum Gehen. Ich war sehr gespannt!  

En tåkete vei


Det var en sur og kald morgen. Jeg hentet fram vinterjakka mi, som hadde ligget stuet vekk i noen måneder, tok veskene mine og sprang avgårde for å rekke bussen.

Idet jeg satte meg på bussen, pustet jeg lettet ut. Det gikk alltid et tog til hovedstaden. Alt ville gå etter planen, trodde jeg. Men jeg tok feil. Da jeg kom til stasjonen hadde hurtigtoget akkurat gått. Neste hurtigtog gikk ikke før en halvtime. Dersom jeg tok det, ville jeg komme for sent til avtalen jeg hadde. Den eneste muligheten som var igjen var å ta det langsommere toget og å gå av noen stasjoner før Bern. Men jeg hadde et stort problem; Jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg videre derifra.

Mens tankene surret rundt i hodet mitt, kjente jeg plutselig Gud si til meg at jeg måtte stole på Han. Nok en gang ble jeg minnet på skriftsstedet;

„ Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn Ham på alle dine veier! Så skal Han gjøre dine stier rette“ Ordspråkene 3:5-6

Jeg tok somletoget og bestemte meg for å sette min lit til Herren. Toget stanset på nesten hver stasjon på strekningen. Det føltes som om det tok en evighet. Da jeg endelig var framme, gikk jeg til hovedbyggningen på stasjonen. Jeg spurte en tilsatt i billettluka, om han visste om en bus som gikk i nærheten av hvor jeg skulle.Han smilte lurt og sa at det gikk alltids en bus. Men noen ganger er det lettere å gå. Han kom fram fra luka, åpnet døra ved siden av meg, og pekte rett fram. Hvis jeg gikk ned trappa, og fortsatte rett fram, ville jeg være framme i gata jeg spurte etter i løpet av noen få minutter. Jeg var overveldet.Dette var Guds verk! Han hadde ledet meg hele veien.

Jeg stod øverst på trappa en liten stund og tenkte tilbake i tid. For ti år siden, visste jeg ikke hvilken sti Gud ville lede meg på. Men han visste om hvert eneste skritt lenge før jeg engang var født. I Hans suverene visdom, hadde Han forberedt noe spesielt for meg. For hver den som tilhører kristus kan gjøre følgende skriftsted til sitt;
„For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem“. Efeserne 2:10

Jeg tenkte på de dørene Gud hadde åpnet på underfulle vis. Men det var også dører som Han hadde holdt lukket. Noen ganger stod jeg og hamret på noen av disse dørene. Jeg kunne ikke forstå hvorfor Han ikke åpnet opp. Litt lenger fram på stien, viste Han meg hvorfor Han hadde holdt noen av disse dørene lukket. Bak disse dørene var det ting som kunne ha skadet meg. I sin kjærlighet og omsorg bevarte Han meg fra dette. Jeg forstod fortsatt ikke alle Hans veier. Men det trengte jeg heller ikke å forstå.

Mens jeg stod der omgitt av tåke, kunne jeg bare se litt av det som låg foran meg. Jeg skulle ønsket at jeg kunne se alt helt klart. Jeg kjemper stadig imot fristelsen til å ha alt under kontroll og å ville gå min egen vei. Men jeg visste at jeg måtte ta min svake hånd i Hans sterke hånd og la Han lede meg. Jeg kunne ikke annet enn å stole på Han og hvile i løftet om at Han som hadde begynt en god
gjerning i meg, også kom til å fullføre det (Filipperne 1:6).

Det var på tide å gå. Jeg var så spent!

21 Oct 2015

A foggy road


It was a cold and wet morning. I fetched my winter coat, which had been stored away for some months, grabbed my bags and rushed to catch the bus.

As I took a bus seat, I sighed with relief. Trains ran frequently to the capitol. Everything would go smoothly, I thought. But I was wrong.The express train had just left when I arrived at the railway station. I would have to wait for another half an hour for the next one, which meant that I would be too late for my appointment. The only option left was to take the slow train and to go off a few stations before Bern. But I had one big problem; I had no idea how to get from there to my destination.

While my thoughts were running through my head, I suddenly felt God prompting me to trust Him. Once again I was reminded of the passage;

„Trust in the Lord with all your heart and do not lean on your own understanding. In all your ways acknowledge Him, and He will make straight your paths“. Proverbs 3:5-6

I decided to trust Him and hopped on the slow train. It stopped at almost every station and seemed to take forever. When it finally arrived, I went into the station building. I went to the ticket counter and asked the employee if there happened to be a bus that would take me to somewhere near the street I was going to. He smiled and assured me that busses go everywhere. But sometimes it is much easier just to walk.Then he came around the counter and opened up the door next to me. He pointed to show me the way. If I just went down the stairs, and walked straight ahead for about 5 minutes, I would come to the street I had asked for...... I was awestruck. This was the Lord`s doing! He had been leading me all the way.

I stood on top of the stairs for a moment and reflected over the past. Ten years ago I wouldn`t have known the path God was taking me. But He knew every step long before I was even born. And in His sovereign wisdom He had prepared something special for me.For everyone who belongs to Christ, can be assured of what scripture tells us;
„For we are His workmanship created in Christ Jesus for good works, which God prepared beforehand so that we would walk in them“ Ephesians 2:10


I thought about the doors God had miraculously opened. But there were also doors He had closed. Sometimes I would stand hammering angrily at some of those closed doors not understanding why He wouldn`t open. Further along my path, He made me see why He had kept some of those doors closed. Behind those closed doors were things that could have harmed me. In His love and care He had kept His protection over me. I still didn`t understand all His ways. I never will, and I don`t need to either.

Now, as I stood there in the fog, I could only see very little of what was lying ahead of me. I wished I could see everything clearly. I always fight the temptation to be in control and to go my own way. But I knew I had to take my weak little hand in His strong hand, and let Him guide me. There was no other way than to simply trust Him and to rest assured that He, who began a good work in me, would bring it to completion (Philippians 1:6).

It was time to go. I was so exited!

13 Oct 2015

About me



 
Hello and welcome to my blog😀

 I cannot believe it is more than 10 years since I last wrote here.I was then in the process of recording my one and only CD " Under His Wings"and wrote a little about my musical journey. For those of you who don`t know me, I am 56 years old, married with 4 grown up children and 4 adorable grandchildren. Originally, I am Norwegian. But my husband is Swiss, and I have been living here in Switzerland since 1992. However, I grew up in Hong Kong as a missionary kid.

First and foremost; I am a Christian. Everything I do springs out of my relationship with my precious Lord and Saviour. I believe God gives His children gifts and, for me, one of those has been songwriting. My passion is to share the Gospel through songs and writing. You will find my songs on my Youtube channel. I want to use my blog mainly to share a bit more from the stories behind my songs. Otherwise, I would also like to connect with people. Most importantly, I would like my songs and writings to bless you and to point towards the wonderful beautiful  Gospel!


Here is my YouTube channel;

https://youtube.com/@hildidoelitzsch2845?si=vux8BHF5hIIAyhkT








 


6 Oct 2015

über mich




Hallo und herzlich willkommen auf meinem Blog! 😀 Ich kann es kaum glauben, dass es schon über 10 Jahre her ist, seit ich das letzte Mal hier geschrieben habe. Damals war ich mitten in den Aufnahmen zu meiner einzigen CD „Under His Wings“ und habe ein wenig über meinen musikalischen Werdegang geschrieben. Für alle, die mich noch nicht kennen: Ich bin 56 Jahre alt, verheiratet und habe vier erwachsene Kinder und vier bezaubernde Enkelkinder. Ursprünglich bin ich Norwegerin. Mein Mann ist Schweizer, und ich lebe seit 1992 in der Schweiz. Aufgewachsen bin ich jedoch als Missionarskind in Hongkong.

Zuallererst: Ich bin Christin. Alles, was ich tue, entspringt meiner Beziehung zu meinem Herrn und Erlöser. Ich glaube, Gott schenkt seinen Kindern Gaben, und für mich ist das Songschreiben eine davon. Meine Leidenschaft ist es, das Evangelium durch Lieder und Texte weiterzugeben. Ihr findet meine Lieder auf meinem YouTube-Kanal. Ich möchte meinen Blog hauptsächlich nutzen, um mehr über die Geschichten hinter meinen Liedern zu erzählen. Außerdem freue ich mich darauf, mit euch in Kontakt zu treten. Am wichtigsten ist mir, dass meine Lieder und Texte euch segnen und euch auf das wunderbare Evangelium hinweisen!

4 Oct 2015

Om meg



Hei og velkommen til bloggen min 😀
Jeg kan ikke tro at det er mer enn 10 år siden jeg sist skrev her. Jeg var da i ferd med å spille inn min eneste CD «Under His Wings» og skrev litt om min musikalske reise. For de av dere som ikke kjenner meg, er jeg 56 år gammel, gift, har 4 voksne barn og 4 søte barnebarn. Opprinnelig er jeg norsk. Men mannen min er sveitser, og jeg har bodd her i Sveits siden 1992. Jeg vokste imidlertid opp i Hong Kong som misjonærbarn.

Først og fremst er jeg kristen. Alt jeg gjør springer ut av mitt forhold til min dyrebare Herre og Frelser. Jeg tror Gud gir sine barn gaver, og for meg har en av disse vært låtskriving. Min lidenskap er å dele evangeliet gjennom sanger og skriving. Du finner sangene mine på YouTube-kanalen min. Jeg vil hovedsakelig bruke bloggen min til å dele litt mer av historiene bak sangene mine. Ellers vil jeg også gjerne komme i kontakt med folk. Aller viktigst av alt, vil jeg at sangene og tekstene mine skal velsigne deg og peke mot det fantastiske, vakre evangeliet!