Det var for oss

 De var vantro. Hvordan kunne broren deres la muligheten gå fra seg? Han hadde forvandlet vann til vin, helbredet syke og til og med mettet over fem tusen mennesker med bare fem brød og to fisker. Det var tid for den jødiske løvhyttefesten, og Jesu brødre planla å dra til Jerusalem. Store folkemengder var ventet til høytiden der. Det ville være den perfekte muligheten for storebroren deres til å vise flere av sine fantastiske mirakler og bli virkelig berømt. «Vis deg for verden», sa de. Men det så ikke ut til å bry Jesus. Han skulle ikke engang bli med dem på høytiden . Hans tid var ennå ikke kommet, sa han. Hvordan skulle de noen gang forstå sin eldre bror som sa så merkelige ting og ofte gjemte seg i stedet for å søke rampelyset?

En tid senere var det en etiopisk hoffmann som kom tilbake fra Jerusalem. Han hadde reist helt fra Afrika for å tilbe i tempelet der, sannsynligvis for en av de store jødiske høytidene . Han satt nå i sin skranglende vogn på vei hjem igjen mens han leste høyt fra profeten Jesajas bok.

"Han ble mishandlet , han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes , lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen. Etter fengsel og dom ble han tatt bort.Men hvem i hans tid tenkte på at han ble utryddet av de levendes land fordi mitt folks lovbrudd rammet ham?" (Jesaja 53:7-8)

Hvem handlet det mer enn 700 år gamle skriftstedet om? Snakket profeten Jesaja om seg selv eller noen andre? Den etiopiske mannen var desperat etter å finne det ut. Men hvordan kunne han vite det med mindre noen fortalte ham det? Plutselig hørte han en stemme ved siden av seg som spurte: «Forstår du hva du leser?» Han spratt opp i overraskelse. Gud hadde sett hans lengsler og sendt ham Filip, som delte hele evangeliet med ham og relaterte det til Skriften. Jesus var den skriftstedet handlet om. Filip viste etiopieren hvor Jesaja skrev hvorfor Jesus hadde kommet;

Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham (Jesaja 53:6)

Plutselig ble den etiopiske hoffmannens øyne åpnet for å se, og hjertet hans var klart til å motta det gode budskap om Jesus Kristus, som hadde dødd på korset for å ta straffen for sine synder på seg. Etiopieren ble døpt, og Filip forsvant like snart og mystisk som han hadde kommet. Men den etiopiske mannen var en forandret mann som nå gledet seg over sin frelser.

Selv om Jesus døde villig for våre synder (Johannes 10:17-18), var det ikke lett for ham. Kvelden før han måtte gå den tunge veien til Golgata, ba han i Getsemane. Det står at han var dypt urolig og fortvilet. Da han falt til jorden, ropte han ut;

«Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Markus 14:36)

Jesus valgte korset, og profetiene om ham ble oppfylt. Han gjennomgikk enorm smerte og hån. Folkemengder ropte hånlig: «Frels deg selv og kom ned fra korset!» Som igjen oppfylte et annet avsnitt fra Salme 22:7-9;

"Men jeg er en mark og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk. Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet: «Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!»

Jesus kunne bare ha fokusert på sine mirakler og fått offentlig anerkjennelse og berømmelse. Eller han kunne ha kommet ned fra korset før det var fullført. Men jeg er evig takknemlig for at Jesus ga sitt liv for våre synder, akkurat som Gud vår Far planla (Galaterne 1:4). Han var den lidende tjeneren som kom, ikke for å bli tjent, men for å tjene. Alt han gjorde var ikke for seg selv; det var for oss!

Du kan lytte til en sang jeg skrev basert på det jeg har skrevet her😊;

https://youtu.be/IiVDDTBJD6Q?si=lbZrs3OWxbuuijzW

Farger og smaker

 

 Mens jeg ruslet avgårde, nøt jeg å kikke inn i de vakre hagene på begge sider av veien. Trær og hus var dekket av blader i alle slags flammende fargetoner. De allerede sterke fargene ble fremhevet av høsttåken. Jeg kunne føle at denne oktoberdagen var innhyllet i mystikk; et mysterium fullt av farger og smaker som ventet på å bli utforsket.

Så langt hadde ting blitt ganske annerledes enn det jeg hadde planlagt. Siden jeg hadde tatt et annet tog og gått av på en stasjon jeg aldri hadde vært på før, ante jeg ikke hvor jeg kunne kjøpe noe å spise for dagen. Men Herren så ut til å ha planlagt hver minste detalj. Jeg fant en liten butikk på gatehjørnet. Smørbrød i alle størrelser og med alle slags lag var spredt utover på bordet foran meg. Jeg valgte et smørbrød, betalte og satte kursen i forventning mot mitt endelige reisemål.

Jeg banket på døren til produsenten min fem minutter tidligere enn avtalt. Han åpnet og ga meg en varm velkomst. Jeg følte meg umiddelbart hjemme. Rommet var fullt av pianoer, keyboard, et orgel og en rekke andre viktige instrumenter og utstyr. Jeg forestilte meg alle låtene som kunne fylle det lille rommet. Jeg var fylt med begeistring.

Omskrivingsprosessen kunne begynne. Produsenten min hadde lyttet gjennom sangdemoene mine som jeg hadde sendt ham. Jeg lurte på hva slags forslag han ville komme med for å forbedre sangene.

Vi startet tilfeldig med en av dem. Noen store endringer ble gjort i arrangementet, vi fjernet to vers og forvandlet ett av versene til en bridge. I de to neste sangene ble groovene endret. En av sangene ble mer optimistisk, mens den andre ble bremset ned til å bli en vakker ballade.

Tiden fløy, og det gjorde jeg også. Sangene våknet til liv, og jeg svevde inn i drømmene mine....

Men ikke for lenge..... Da vi nærmet oss den fjerde sangen, føltes det som å krasjlande. For første gang var jeg fullstendig uenig i forslagene hans. Sangen min holdt på å bli ødelagt. Produsenten må ha merket min fortvilelse. Det tok ikke lang tid før han kunne komme opp med et nytt forslag. Sangen ble etter hvert spennende, full av farger og nyanser.

Jeg løftet vingene mine igjen. Men akkurat idet jeg skulle til å fly, ble jeg avbrutt av en banking på døren. Mannen min kom inn. Det var snart på tide å gå. Men først hilste han på og pratet med produsenten min. Han tok også noen bilder og videoer for å minnes denne viktige dagen.

Jeg hadde helt glemt maten. Men nå var jeg sulten. Jeg gledet meg veldig til å spise ute med mannen min. Siden kinesisk er favoritten min, hadde han valgt en koselig liten kinesisk restaurant.

Vi studerte menykortene og bestemte oss for å prøve noe nytt. De fargerike rettene ble servert én etter én til bordet vårt. Jeg nippet til min kopp jasminte og nøt hver munnfull av de eksotiske rettene. Hjertet mitt var overfylt av ærefrykt og takknemlighet. Dette var dagen Herren hadde skapt! Jeg frydet meg over Hans skaperverk. Han hadde dekket et bord foran meg fullt av farger, lyder, smaker, former osv. Jeg ble invitert til å komme til Hans bord for å ta og skape. Helt fra jeg var liten jente hadde Han gitt meg en lidenskap for lyder og et ønske om å skape musikk og sanger av lyder. Nå var det min største glede å bruke de kreative gavene Han hadde gitt meg; å omorganisere det som allerede var der i Hans skaperverk og å omorganisere

videre ut fra det andre mennesker allerede hadde skapt.

Som en bølge

 Burde jeg eller burde jeg ikke? Som å plukke av blomsterblader, ønske det siste kronbladet for å avgjøre den riktige avgjørelsen, raste tankene mine frem og tilbake mellom de to alternativene. Jeg syklet videre i forventning. Men denne gleden var blandet med usikkerheten og frykten min. Det var en vakker vårdag. Blomstene blomstret, og fuglene var frie og sang så søtt. Men jeg var fortsatt innelåst i buret mitt, uten å vite hvordan jeg skulle komme meg ut.

Jeg hadde gledet meg til denne dagen så lenge. Av hele mitt hjerte og min sjel elsket jeg å synge. Jeg hadde sunget i et juleevangeliumsprosjekt et par ganger. Flere av jentene der fortalte meg at de tok sangtimer med kordirigenten, som tilfeldigvis hadde en sangskole. Jeg hadde aldri før visst at man faktisk kunne lære å synge. Enten kunne man synge, eller så kunne man ikke, tenkte jeg. Et ønske vokste i meg om også å ta timer.

Det tok meg lengre tid enn jeg hadde planlagt å begynne å ta sangtimer. Først ville jeg forberede meg ved å gjøre litt selvlæring. Så jeg kjøpte en bok med navnet «Singing for dummies» og et sang-CD-program. Samtidig fikk jeg noen helseproblemer å hanskes med. Jeg ble svakere og svakere og tenkte at jeg like gjerne kunne glemme timene. Men Herren hadde bedre planer for meg. Jeg fikk riktig behandling, og helsen min ble bedre. Snart bestilte jeg også min første time.

Det var mer enn én grunn til at jeg trodde sangtimer ville være til nytte for meg. I over fem år hadde jeg skrevet mine egne sanger. Bare ved svært sjeldne anledninger hadde jeg turt å dele dem. Og når jeg gjorde det, følte jeg meg alltid så nervøs og usikker at opptredenen min ble forferdelig. Likevel bar jeg med meg denne drømmen og ønsket, som på en mystisk måte hadde blitt plantet som et frø inni meg. Det vokste, men det var et veldig sårbart frø som jeg tenkte jeg burde gjemme.

Kanskje det var bevisstheten om våren og nytt liv som våknet overalt som hadde denne kraftige effekten på meg. Foruten å være begeistret for min første time, lengtet jeg etter å fortelle læreren min om ønsket mitt som jeg drømte om å sette ut i virkeligheten. Men jeg var så redd, og jeg visste ikke om jeg skulle våge å avsløre det.

Timen min startet, og jeg ble overrasket over å finne meg selv syngende en av sangene jeg hadde skrevet. Jeg følte meg så flau ... Men som om ikke det var nok, oppdaget jeg plutselig at jeg fullstendig avslørte lokket på buret mitt for å avsløre hemmeligheten min. Kort sagt annonserte jeg: «Jeg er her for å lære å synge fordi jeg vil lage en CD.» Jeg ble forskrekket over meg selv og sank ned i fortvilelse.

På vei hjem på sykkelen raste tankene mine nervøst frem og tilbake og prøvde å finne ut hvordan jeg skulle komme meg ut av knipen. Jeg må ha gjort et merkelig inntrykk på sanglæreren min. Han må ha trodd at jeg var gal som kom med en slik uttalelse i den første timen.

Da jeg kom hjem, hadde jeg bestemt meg. I den neste timen skulle jeg gi sanglæreren min forklaringen om at jeg hadde vært litt overivrig i den første timen. Selvfølgelig skulle jeg ikke lage en CD. Jeg ville aldri vært god nok til det.......

Heldigvis gikk det ikke slik. Noe skjedde den natten som rystet meg i kjernen. Jeg var et sted mellom å sove og å våkne da Gud plutselig snakket til meg. Han spurte meg: «Hvorfor er du så ubesluttsom som en bølge på havet? Hvorfor stoler du ikke på meg?» Jeg skalv bokstavelig talt etter at jeg hadde hørt Ham. Tenk deg, universets Gud hadde snakket til meg! Rett etter det hørte jeg en ny sang; Melodi, litt tekst og fullt orkester var der. Jeg kunne høre meg selv synge til den; «Jeg vil ikke svinge til venstre eller høyre. Jeg vil stole på Herren.» Da musikken stoppet, var jeg lys våken. Den ærbødige frykten for Herren var over meg. I dyp anger angret jeg min vantro. Og jeg avla et løfte den natten, som jeg aldri har angret på; jeg skulle lage CD-en og jeg skulle stole på Herren at Han ville gjøre det mulig :-)

Nesten fem år har nå gått siden den dagen. Herren har vært trofast og pålitelig. Jeg kan knapt tro at jeg faktisk er i ferd med å lage CD-en nå. Det tok litt tid, og det var nødvendig å bruke tid på å lære å synge og skrive sanger. Herren formet meg hele tiden for å forberede meg på oppgaven. Alt måtte skje til Hans tid! Men hvor dum jeg ville vært hvis jeg ikke hadde tatt denne veien og hvis jeg ikke hadde stolt på Gud! Vi synger «Tis so sweet to trust in Jesus, just to take Him by His Word» i en vakker gammel salme, og den er så sann! Jeg har endelig åpnet buret mitt, og jeg er klar til å fly......

En tåkete vei

Det var en sur og kald morgen. Jeg hentet fram vinterjakka mi, som hadde ligget stuet vekk i noen måneder, tok veskene mine og sprang avgårde for å rekke bussen.

Idet jeg satte meg på bussen, pustet jeg lettet ut. Det gikk alltid et tog til hovedstaden. Alt ville gå etter planen, trodde jeg. Men jeg tok feil. Da jeg kom til stasjonen hadde hurtigtoget akkurat gått. Neste hurtigtog gikk ikke før en halvtime. Dersom jeg tok det, ville jeg komme for sent til avtalen jeg hadde. Den eneste muligheten som var igjen var å ta det langsommere toget og å gå av noen stasjoner før Bern. Men jeg hadde et stort problem; Jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg videre derifra.

Mens tankene surret rundt i hodet mitt, kjente jeg plutselig Gud si til meg at jeg måtte stole på Han. Nok en gang ble jeg minnet på skriftsstedet;

„ Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn Ham på alle dine veier! Så skal Han gjøre dine stier rette“ Ordspråkene 3:5-6

Jeg tok somletoget og bestemte meg for å sette min lit til Herren. Toget stanset på nesten hver stasjon på strekningen. Det føltes som om det tok en evighet. Da jeg endelig var framme, gikk jeg til hovedbyggningen på stasjonen. Jeg spurte en tilsatt i billettluka, om han visste om en bus som gikk i nærheten av hvor jeg skulle.Han smilte lurt og sa at det gikk alltids en bus. Men noen ganger er det lettere å gå. Han kom fram fra luka, åpnet døra ved siden av meg, og pekte rett fram. Hvis jeg gikk ned trappa, og fortsatte rett fram, ville jeg være framme i gata jeg spurte etter i løpet av noen få minutter. Jeg var overveldet.Dette var Guds verk! Han hadde ledet meg hele veien.

Jeg stod øverst på trappa en liten stund og tenkte tilbake i tid. For ti år siden, visste jeg ikke hvilken sti Gud ville lede meg på. Men han visste om hvert eneste skritt lenge før jeg engang var født. I Hans suverene visdom, hadde Han forberedt noe spesielt for meg. For hver den som tilhører kristus kan gjøre følgende skriftsted til sitt;„For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem“. Efeserne 2:10

Jeg tenkte på de dørene Gud hadde åpnet på underfulle vis. Men det var også dører som Han hadde holdt lukket. Noen ganger stod jeg og hamret på noen av disse dørene. Jeg kunne ikke forstå hvorfor Han ikke åpnet opp. Litt lenger fram på stien, viste Han meg hvorfor Han hadde holdt noen av disse dørene lukket. Bak disse dørene var det ting som kunne ha skadet meg. I sin kjærlighet og omsorg bevarte Han meg fra dette. Jeg forstod fortsatt ikke alle Hans veier. Men det trengte jeg heller ikke å forstå.

Mens jeg stod der omgitt av tåke, kunne jeg bare se litt av det som låg foran meg. Jeg skulle ønsket at jeg kunne se alt helt klart. Jeg kjemper stadig imot fristelsen til å ha alt under kontroll og å ville gå min egen vei. Men jeg visste at jeg måtte ta min svake hånd i Hans sterke hånd og la Han lede meg. Jeg kunne ikke annet enn å stole på Han og hvile i løftet om at Han som hadde begynt en god

gjerning i meg, også kom til å fullføre det (Filipperne 1:6).

Det var på tide å gå. Jeg var så spent!

Om meg

Hei og velkommen til bloggen min 😀

Jeg kan ikke tro at det er mer enn 10 år siden jeg sist skrev her. Jeg var da i ferd med å spille inn min eneste CD «Under His Wings» og skrev litt om min musikalske reise. For de av dere som ikke kjenner meg, er jeg 56 år gammel, gift, har 4 voksne barn og 4 søte barnebarn. Opprinnelig er jeg norsk. Men mannen min er sveitser, og jeg har bodd her i Sveits siden 1992. Jeg vokste imidlertid opp i Hong Kong som misjonærbarn.

Først og fremst er jeg kristen. Alt jeg gjør springer ut av mitt forhold til min dyrebare Herre og Frelser. Jeg tror Gud gir sine barn gaver, og for meg har en av disse vært låtskriving. Min lidenskap er å dele evangeliet gjennom sanger og skriving. Du finner sangene mine på YouTube-kanalen min. Jeg vil hovedsakelig bruke bloggen min til å dele litt mer av historiene bak sangene mine. Ellers vil jeg også gjerne komme i kontakt med folk. Aller viktigst av alt, vil jeg at sangene og tekstene mine skal velsigne deg og peke mot det fantastiske, vakre evangeliet!

Her er YouTube-kanalen min; https://youtube.com/@hildidoelitzsch2845?si=vux8BHF5hIIAyhkT