En tåkete vei

Det var en sur og kald morgen. Jeg hentet fram vinterjakka mi, som hadde ligget stuet vekk i noen måneder, tok veskene mine og sprang avgårde for å rekke bussen.

Idet jeg satte meg på bussen, pustet jeg lettet ut. Det gikk alltid et tog til hovedstaden. Alt ville gå etter planen, trodde jeg. Men jeg tok feil. Da jeg kom til stasjonen hadde hurtigtoget akkurat gått. Neste hurtigtog gikk ikke før en halvtime. Dersom jeg tok det, ville jeg komme for sent til avtalen jeg hadde. Den eneste muligheten som var igjen var å ta det langsommere toget og å gå av noen stasjoner før Bern. Men jeg hadde et stort problem; Jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg videre derifra.

Mens tankene surret rundt i hodet mitt, kjente jeg plutselig Gud si til meg at jeg måtte stole på Han. Nok en gang ble jeg minnet på skriftsstedet;

„ Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn Ham på alle dine veier! Så skal Han gjøre dine stier rette“ Ordspråkene 3:5-6

Jeg tok somletoget og bestemte meg for å sette min lit til Herren. Toget stanset på nesten hver stasjon på strekningen. Det føltes som om det tok en evighet. Da jeg endelig var framme, gikk jeg til hovedbyggningen på stasjonen. Jeg spurte en tilsatt i billettluka, om han visste om en bus som gikk i nærheten av hvor jeg skulle.Han smilte lurt og sa at det gikk alltids en bus. Men noen ganger er det lettere å gå. Han kom fram fra luka, åpnet døra ved siden av meg, og pekte rett fram. Hvis jeg gikk ned trappa, og fortsatte rett fram, ville jeg være framme i gata jeg spurte etter i løpet av noen få minutter. Jeg var overveldet.Dette var Guds verk! Han hadde ledet meg hele veien.

Jeg stod øverst på trappa en liten stund og tenkte tilbake i tid. For ti år siden, visste jeg ikke hvilken sti Gud ville lede meg på. Men han visste om hvert eneste skritt lenge før jeg engang var født. I Hans suverene visdom, hadde Han forberedt noe spesielt for meg. For hver den som tilhører kristus kan gjøre følgende skriftsted til sitt;„For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem“. Efeserne 2:10

Jeg tenkte på de dørene Gud hadde åpnet på underfulle vis. Men det var også dører som Han hadde holdt lukket. Noen ganger stod jeg og hamret på noen av disse dørene. Jeg kunne ikke forstå hvorfor Han ikke åpnet opp. Litt lenger fram på stien, viste Han meg hvorfor Han hadde holdt noen av disse dørene lukket. Bak disse dørene var det ting som kunne ha skadet meg. I sin kjærlighet og omsorg bevarte Han meg fra dette. Jeg forstod fortsatt ikke alle Hans veier. Men det trengte jeg heller ikke å forstå.

Mens jeg stod der omgitt av tåke, kunne jeg bare se litt av det som låg foran meg. Jeg skulle ønsket at jeg kunne se alt helt klart. Jeg kjemper stadig imot fristelsen til å ha alt under kontroll og å ville gå min egen vei. Men jeg visste at jeg måtte ta min svake hånd i Hans sterke hånd og la Han lede meg. Jeg kunne ikke annet enn å stole på Han og hvile i løftet om at Han som hadde begynt en god

gjerning i meg, også kom til å fullføre det (Filipperne 1:6).

Det var på tide å gå. Jeg var så spent!